Immunologiens dag

Transplantasjoner: Suksess fordi immunapparatet blir lurt!

Professor Erik Thorsby

Leder for Immunologisk institutt, Rikshospitalet universitetssykehus

Overføring av celler eller vev fra et individ til et annet arvemessig forskjellig individ, en allotransplantasjon, oppfattes av mottagerens immunapparat som en invasjon av fremmede celler. Immunapparatet vil avstøte transplantatet i en avstøtningsreaksjon. Dette er en meget kraftig immunologisk reaksjon. Den gjør at alle slike forsøk var mislykkede inntil ganske nylig.
 

Det er laget et Scandinavisk samarbeide om utveksling av nyrer fra nylig avdøde givere; Scandiatransplant   Første gang en norsk pasient får en nyre fra en utenlandsk (dansk) giver, Fornebu, 13.7.69

De første som klarte å "lure" immunapparatet var legene Murray og Merrill i Boston i 1954. Giver og mottaker av en nyre var eneggede tvillinger, som gjorde at immunapparatet ikke oppdaget at nyren kom fra et annet individ. Transplantasjonen ble derfor meget vellykket. For dette fikk Murray Nobelprisen i medisin i 1991.

Den første transplantasjon av nyre fra et annet arvemessig forskjellig individ i Norden, ble utført av prof. Leif Efskind på Rikshospitalet allerede i 1956. Dessverre funksjonerte nyren i bare i 4 uker.
 

I dag er transplantasjon av organer eller celler fra andre, friske individer til pasienter tilnærmet blitt klinisk rutine, og de aller fleste er vellykkede. Pasientene blir helbredet for en dødelig sykdom. I 2004 ble det utført 425 transplantasjoner på Rikshospitalet (se tabell), som dermed er et av verdens aller største transplantasjonssentra. Årsakene til suksessen er (1) at vi nå har fått meget effektive immundempende medikamenter (cyklosporin etc.) til å hemme avstøtningsreaksjoner, og (2) at vi ofte kan "lure" immunapparatet til å tro at det transplanterte organet eller cellene ikke er så fremmed. Det siste gjør vi ved såkalt vevstyping.

Celler og vev fra arvemessig forskjellige individer er litt forskjellige, inni og utenpå. Disse forskjellene oppdager immunapparatet etter en transplantasjon. De viktigste forskjellene sitter i våre såkalte HLA vevstyper. Dette er molekyler i cellemembranen, som kan sies å være et slags "fingeravtrykk" på våre celler. Dersom giver og mottaker har svært forskjellige HLA vevstyper, vil dette ofte starte sterke avstøtningsreaksjoner etter transplantasjonen, selv om det brukes kraftige immundempende medikamenter. Har giver og mottaker tilnærmet like HLA vevstyper blir avstøtningsreaksjonene vanligvis langt svakere, eller starter kanskje ikke i det hele tatt.

Dette utnytter vi ved nyre- og stamcelletransplantasjoner. Vi velger ut givere og mottakere som har så like HLA vevstyper som mulig. Dette krever ofte et stort internasjonalt samarbeid, men sikrer vanligvis et vellykket resultat. Ved andre organtransplantasjoner er dette vanskeligere å utnytte fordi vi har for kort tid til å velge ut en HLA forlikelig mottaker.

Selv om transplantasjoner nå langt på vei er en suksess, er det fortsatt mange utfordringer. Vi trenger bl.a. bedre immundempende medikamenter som bare demper avstøtningsreaksjoner og ikke andre immunologiske reaksjoner (mot virus og kreftceller etc.). Fordi vi mangler organer til transplantasjon er det en stor forskningsvirksomhet omkring bruk av organer fra dyr, f. eks. gris. Av samme grunn er det viktig for oss alle å huske at vi ikke trenger våre organer når vi er døde.